Danmarks mål om å redusere klimagassutslippene med 40 prosent innen 2020 er uten tvil noe av de mest ambisiøse målene i EU. Den danske politikken har opplevd et paradigmeskifte når det gjelder klima- og energidebatten de siste årene. Ikke minst preges dette av støtte fra opinionen og vilje til å planlegge langsiktig. Klima, energi og bygningsminister Martin Lidegaard er bakgrunn fra den grønne tankesmien Concito. Han kommer til Zerokonferansen for å snakke om danskenes klimapolitiske verktøy ”Våres Energi” og hvordan aktiv politisk ledelse er viktig for gjennomslagskraft.

International Council for Local Environmental Initiatives (ICLEI) samler over 1000 lokale myndigheter i mer enn 84 land i et nettverk for bærekraftighet. I nettverket finner vi alt fra ”mega-cities” som Buenos Aires og Cape Town, til tettsteder som Tingvoll i Norge og Laholms i Sverige. ICLEI jobber for at lokale enheter skal få den kapasiteten de trenger, gjennom tilrettelegging og ved deling av erfaring og kunnskap, for å kunne implementere bærekraftig utvikling. David Cadman er president for ICLEI, og på Zerokonferansen deler han sine erfaringer som lokalpolitiker i Vancouver, Canada og som leder for dette store nettverket med lokale endringsaktører. For mer informasjon om organisasjonen: www.iclei.org

Som geolog jobbet Jeremy Leggett som konsulent for oljeselskap på 1980-tallet. Erfaringene han tilegnet seg i oljeindustrien fikk han til å skifte beite, og opprette verdens første private equity fond for fornybar energi. Leggett har uttalt at vi ikke har råd til å ikke investere i fornybar energi, og har selv vært med å starte Solarcentury som er blitt et av Storbritannias største solfirma. Han har vært en viktig forkjemper for at kull må bli liggende, og har uttalt at vi må trekke oss ut av den fossile energien. ZERO har invitert Jeremy Leggett til å snakke om behovet for grønne investeringer og hans perspektiv på behovet for fornybar energi, fra et kapitalistisk perspektiv. Les mer om hans egne tanker her: http://www.guardian.co.uk/environment/interactive/2013/apr/19/countries-exposed-carbon-bubble-map

Sony Kapoor forlot sin karriere i finansverdenen, hvor han blant annet jobbet for Lehman Brothers, for å reformere finanssystemet og bedre politikken knyttet til dette. Kapoor leder i dag tankesmien Re-Define, som hovedsakelig jobber med finansielle reformer og strukturer. Etter finanskrisen og eurokrisen har Kapoor vært en viktig stemme for å etablere et grønt finanssystem i Europa. På Zerokonferansen vil Kapoor snakke om hvilke grønne muligheter en har for den økonomiske krisen i Europa. I tillegg vil han snakke om hvordan han ser for seg at det norske oljefondet (Statens pensjonsfond utland) burde investere pengene sine fremover. For mer informasjon se http://dev.re-define.org/. Her kan en også lese Kapoor's mange blogginnlegg.

"Last year's conference was great, but this year's conference will be even better," says Anne Jortveit, who is in charge of planning and producing the conference.

"We're expecting more guests, more presenters, and an even greater political foot print than before - and we're super excited!"

News and updates about presenters and other activities will be posted on this website continually.

Zerokonferansen er Norges, og Nordens største møteplass for de som interesserer seg for fornybar energi og klimapolitikk. Vi i Zero har som mål at innholdet på konferansen skal være løsningsorientert, faktabasert og peke mot lavutslippssamfunnet. Mest av alt ønsker vi at konferansen skal inspirere til konkret klimahandling på tvers av sektorer, kommunegrenser, industrier og politiske skillelinjer.

Den årlige Zerokonferansen har blitt en tradisjon, og mange av våre deltagere har blitt gjengangere. Vi vet også at våre deltagere har hektiske dager og fulle kallendere, så derfor kunngjør vi datoene for neste års konferanse allerede nå.

5. og 6. november 2013 arrangeres Zero13 i Oslo. Vi kommer tilbake med program, innledere og lokalisering, men skriv ned datoene allerede nå, så slipper du å dobbelt-booke.

Vi ønsker alle tidligere deltagere på Zerokonferansen et godt og produktivt nytt år.

Deres Kongelige Høyhet, Kjære alle sammen!

Velkommen til ZERO12.

Kikki Kleivens innledning minner oss om hvorfor vi sitter her, og hvorfor alle vi som er samlet her, arbeider med å løse klimautfordringen. Dere strever med kutte utslipp og energibruk fra biler, busser, bygninger, industri – Dere som har investert og blødd for å utvikle fornybar energi.

Det er altså de drepende fakta som Kleiven nettopp har presentert, som gjør at vi som er her nå, sitter og tenker at vi har verdens viktigste jobb. Og kanskje den vanskeligste. Klimautfordringen er den største felles globale utfordringen verden noen sinne har stått overfor.

En halvering av utslippene, som ofte legges til grunn, er ikke nok til å nå togradersmålet. Og selv to graders oppvarming gir alvorlige konsekvenser. Det er derfor vi heter ZERO. Fordi det er jakten på nullutslippsløsninger det handler om.

Historiens skraphaug er full av personer og selskaper som sto bom fast på sitt til det siste. Som hang fast ved sin verdensforståelse selv om verden rundt dem var i endring. Selv om mange rundt dem stilte spørsmål.

Det kan svi i både lommebok og ego å måtte endre sin verdensforståelse.

Men det kan svi enda mer å stå fast på sitt.

Dere kjenner alle til KODAK. De var enorme. I arbeidet med å bli bedre på det de allerede var best på, kom de over teknologien som senere skulle revolusjonere fotomarkedet. Før noen andre visste Kodak hvordan man kunne lage digitale bilder, de lagde det første digitale kameraet i 1975.

Og vet dere hva de gjorde?  De la det i en skuff!

Januar 2012 søkte Kodak om konkursbeskyttelse.

Kodak gikk ikke ned fordi konkurrenten ble flinkere til å lage film. De gikk i bakken fordi produktet ikke trengs lenger.

Historien om Kodak er historien om hva som kan skje når gode ideer kan realiseres ved å sette sammen bitene fra tusener av forskningsresultater. Det er historien om hvordan ny teknologi kan snu opp ned på alt. Det er historien om hvor raskt og brutalt de globale markedskreftene skaper de nye vinnerne!  Det er historien om menneskeheten på sitt beste!

Det er slik en ny verden skapes.

Det er så mange gode nyheter der ute!

Som viser at det går framover med verden!

Lørdag 26.mai 2012 produserte tyske solkraftverk halvparten av Tysklands strømbehov. Tyskland satte med dette ny verdensrekord.

Dette gir meg håp. Det er disse historiene som gjør at det verdt å kjempe videre.

Det er en stor prestasjon, og en fjær i hatten for Angela Merkels Energiewende.

Og merk dere dette: Dette har skjedd på tross av at det finnes ikke noen global pris på CO2.  Det er kraftigere virkemidler for ting som i begynnelsen var mange ganger dyrere enn kvotepris – som har lagt grunnlaget for denne utviklingen.

Til gjengjeld har de fleste land her i verden mye mer sol enn Tyskland, og dermed er solenergi nå virkelig blitt en billig teknologi som er tilgjengelig for CO2 reduksjon i stor skala fremover i mange land.

Det er Tysklands beslutning om å satse på sol, som er grunnlaget for at det nå er mulig å være optimist!

Det er fruktene av politisk lederskap vi nå høster.

Politisk lederskap som har forstått sammenhengen mellom teknologiutvikling, industriell innovasjon og markedsbygging.

Kan vi klare noe lignende i Norge?

Ser vi på våre utslipp, så ser vi at veien er lang til null. Det kunne vært verre. Men det hjelper ikke at det kunne vært verre - når vi trenger at det blir så mye bedre.

Vi må snu utslippskurven også på hjemmebane – fordi jo lengre vi venter, jo dyrere blir det. Jo lengre vi venter – jo verre blir jobben i framtida.

Neste år er det stortingsvalg.

Vi har kikket på utkastene til partiprogrammer - og har ikke funnet noen forslag som gjør det mulig å snu utslippskurven.

La oss utfordre politikerne: Hvordan skal dere sikre at utslippskurven snur i neste Stortingsperiode? Hva er prosjektet deres? Har dere forstått hva som kreves av dere? Ingen må være i tvil om hvem som har ansvaret for å snu utviklingen!

Vi må utvikle en lavutslippsøkonomi - fordi Norge ligger lengst frem!  At vi har vannkraft framstilles gjerne som et argument mot kutt – fordi vi ikke har noen store kullkraftverk å legge ned.

Men det at vi ikke har noe kullkraft å legge ned gjør det ikke vanskeligere å kutte i Norge – Det gjør det lettere, fordi vi motsetning til Danmark SLIPPER å erstatte 40 TWH med kull før vi går videre på TO-DO - listen!

Vi skal bygge et utslippsfritt energisystem – ikke for å gjøre det vondt og vanskelig for oss selv, men fordi det er lettere i Norge enn i noe annet land. Vi skal bygge et utslippsfritt energisystem – ikke bare fordi vi verden trenger å se at det går an – men fordi det ikke går an å løse klimaproblemet uten.

Vi må gripe fatt i de industrier som viktige for oss – og hvor vi har noe å bidra med – og utvikle teknologiene og verdikjedene som tar oss videre mot null utslipp.

Skogsindustrien står ved et veiskille – der fallende papirmarked skaper mulighet for å utnytte fornybare ressurser til nye materialer og energibærere. Borregaard står nå på egne ben og er verdensledende på miljøvennlige produkter fra tømmer – og vi skal senere høre mer om utviklingen av en ny industriklynge basert på råstoff fra skogen.

Norske bygder er avhengige av å selge tømmer.

Og også i framtiden kommer vi til å fly i dette lange landet – og over verdenshavene.

La oss se om vi kan lage fornybart flydrivstoff i stedet for avispapir!

La oss se om vår plastindustri kan ta i bruk fornybart karbon!

La oss se om tre kan erstatte stål og betong i bygninger!

For to uker siden besøkte jeg aluminiumsverket på Lista, der de utvikler en helt ny teknologi som kan halvere energiforbruket i Aluminiumsproduksjon.

La oss utfordre Regjeringen til å legge fram en satsning på den og andre teknologiprosjekter i aluminium, silisium og legeringsindustrien!

Olje og gassinstallasjonene lager strøm i gassturbiner som slipper ut nesten like mye CO2 som et kullkraftverk. Disse turbinene er på en måte våre «kullkraftverk».  Å erstatte disse turbinene med fornybar kraft er akkurat like viktig for klimaet som at Europeiske land legger ned sin kullkraft.

Men om petroleumsnæringen tar jobben med å kutte egne utslipp - står den likevel nå overfor sin største utfordring noen sinne.

Det betyr at også vi som samfunn står overfor veivalg som uansett utfall har store konsekvenser. Oljenasjonen Norge befinner seg i et økonomisk skjebnefellesskap med oljenæringen.

Her ser der hvor mye CO2 vi allerede har funnet - følge IEA er det påvist globale fossile energireserver tilsvarende 2794 gigatonn.

Her ser dere hvor mye CO2 vi til sammen kan slippe ut de neste tiårene. Grensen for hva vi kan slippe ut er på ca. 565 gigatonn CO2 hvis vi skal nå 2-gradersmålet.

Resten – må bli liggende i bakken.

Markedet for våre fossile produkter krymper til en brøkdel av det er i dag. Hva betyr dette for Norge?

Det KAN hende at norsk petroleumsnæring kan ta en stor andel av dette krympende markedet.

La oss snu den innovasjonskraften som oljenæringen har utvist i jakten på nye utvinnbare ressurser til å sørge for at det lille som trengs av fossil energi er så rent som mulig – Vi kan hente ut energien i gassen - og sende karbonet tilbake under bakken – så kan vi lage kraft for de dagene og nettene der været hindrer andre land fra å lage nok kraft av sol og vind.

Månelandingen til Jens Stoltenberg er en modig politisk beslutning. Men den er også i praksis opptaksprøven for norsk gass til framtidens energimarked. Olje- og gassnasjonen Norge skal opp til eksamen – men når vi ser på framdriften i Mongstad-prosjektet, så er det mye som tyder på at vi ligger etter i pensum.

Og hvis vi består eksamen, må vi likevel ha i bakhodet at lønnsomheten reduseres kraftig når fornybar energi og elbiler blir konkurransedyktige mot gass, olje og forbrenningsmotor. En kvotepris på CO2 kan gjøre gass mer konkurransedyktig mot kull. Men det er ikke kvoteprisen som er en «gamechanger» i energimarkedet. Det er ny teknologi.

Når etterspørselen faller og tilbudet er rikelig – hva skjer i et marked da? Jo, prisene faller. Også for de flinkeste i klassen.

Ikke alle de 100-200 milliardene vi investerer på norsk sokkel hvert år vil kaste av seg i lavutslippssamfunnet. I tillegg til at vi tar risiko i form av kapital vi investerer på norsk sokkel, tar vi også risiko i form av en mer ensidig industristruktur – Solindustrien og resten av fastlandsnorge taper konkurransen om arbeidskraften.

Lønnsomheten i vår største eksportnæring kan stå og falle på utviklingen i klimapolitikken.  Men nå haler en annen eksportnæring – også den skapt av olje og gass - innpå oljeindustrien i eksportverdi.

De neste årene kommer Statens pensjonsfond utland til å hente hjem 150 milliarder i gjennomsnittlige årlige inntekter – Og dette tallet vil øke.

Pensjonsfondet gir større eksportinntekter enn fisk og metallindustri til sammen.

Vi kan like det eller ikke – men Kapitalinntekt er i ferd med å bli vår største eksportinntekt.

Stortinget har bestemt at fondet ikke skal drive med politikk.

Dette er jeg enig i, men selv om fondet ikke har politikk – må vi ha en politikk for fondet!

La oss gå tilbake til Kodak.

Ledelsen i Kodak har kanskje måttet skifte jobb. Det klarte de sikkert fint.

De har kanskje tapt opsjonene sine, men de som virkelige tapte, var aksjonærene. Altså Oss. Her ser dere aksjekursen til Kodak.

Oljefondet var med på denne reisen og kjøpte seg til og med opp mens aksjen var på vei ned. Vi tapte en del millioner på dette.

Sånt skjer - sånt må man regne med i verdens største fond.

Men hva om det skjer i igjen – med investeringer som har 2000 ganger større omfang?

Vi har, gjennom oljefondet, investert mer enn 250 milliarder kroner i kull, gass- og oljeselskaper.

Den norske stat har gjennom direkte eierskap på norsk sokkel og Statoil investeringer i olje og gass på langt over 1000 milliarder.

Og så blir altså sparepengene våre også investert i fossile aksjer!

Jeg vil ikke at våre økonomiske utsikter skal være avhengig av en mislykket klimapolitikk.

Det er nemlig det som er tilfelle. Hvis klimapolitikken lykkes – er disse dårlige investeringer.

Og dette er det ikke noe jeg har regnet ut. Det anerkjente analyseselskapet Mercer har på oppdrag fra Finansdepartementet vurdert fondets risikoeksponering ved forskjellige klimapolitiske scenarier. Og de gir oss klar tale:

Hvis vi baserer våre investeringsbeslutninger på at verden ikke vil klare å gjennomføre reduksjoner i klimagassutslipp overhode, det de kaller et “Climate breakdown-scenario”, der utslippene øker kraftig fra dagens nivå, er vi fornuftig posisjonert. Et slikt scenario vil gi enorme konsekvenser og kostnader, og kraftig redusere verdien av aksjer generelt.  Men vår portefølje med oljeaksjer i det minste grei!

Hvis vi derimot tror at verden vil kutte utslippet ned til 30 Gt i 2030, vil det ikke bare være lønnsomt å investere i rene løsninger, men NØDVENDIG for å sikre avkastning – og husk, utslippene må videre ned.

Mercer stiller fondet og fondets eiere (oss) ovenfor følgende spørsmål: Hvilket scenario tror vi er mest sannsynlig? Vi kan stille det samme spørsmålet til våre politikere. Hvilket scenario tror dere er sannsynlig? Hvilket scenario jobber dere for?

Regjeringen har avvist å endre fondets strategi.

Akkurat nå – På det norske teatret i Oslo legger IEA fram sine oppdaterte scenarier på Statoils høstkonferanse. For de som valgte å komme hit, framfor å høre IEAs sjefsøkonom, skal jeg dele en godbit med dere.

Her ser dere hvordan IEA tror utviklingen blir i den globale kraftproduksjonen, dersom vedtatt politikk gjennomføres.  En ganske brukbar vekst i sol- og vindenergi, men ikke alle verdens heller, og det er ingen tvil om at gass og kull blir viktigst i overskuelig framtid!

Det er betryggende for oss i Norge, dette her. Verden endrer seg, men det går sakte og det er ingen revolusjon på gang. Vi kan klappe hverandre på skulderen, og fortelle hverandre at fossil energi vil dominere verdens energiforsyning i 30 år til.

Men før vi legger seg til å sove trygt – Kanskje vi skal ta en titt på hvordan markedet for solenergi har vokst i det siste?

Her ser vi årlig installasjon av solenergi fram til nå –

For de som er matematisk orientert – når vekstraten har eksponensiell vekst – ja det er store ting på gang.

Hvor skal dette ende?

Her ser vi hva IEA tror om framtiden. En nedgang, altså, og stillstand.

Til tross for at kostnadene forventes å falle videre. Til tross for at sol på hustakene allerede i dag er lønnsomt i mange markeder.

Til tross for at Kina nå er på vei inn på banen.

Jeg kunne for moro skyld også ha vist dere IEAs prognose kostnadsprognose for sol, som de gav ut i 2010.

Det prisnivået IEA anslo for 2030, har vi i dag.

I følge IEA har vi aldri vært lengre unna togradersmålet enn nå.

Feil – IEA. Vi har aldri vært nærmere!

Og det er det vi må legge til grunn for investeringene våre –

Vi må investere på grunnlag av det vi tror på

Og vi må investere på en måte som fremmer den utviklingen vi ønsker.

Pensjonsfondet vårt er verdens største i sitt slag.

Med å endre våre investeringer bort fra fossilt – og over til fornybart,

bruker vi vår aller sterkeste stemme internasjonalt til å fortelle hvem VI tror er framtidens vinnere.

Hvilke behov finnes der ute – og hvilke muligheter har vi, hvis vi tar de 250 milliardene ut av fossile aksjer?

I EU investeres det årlig 250 milliarder kr i fornybar energi. Dette skal opp i 500 milliarder kr for å nå målene i fornybardirektivet.

I Europas største markeder har solceller montert på hustak blitt konkurransedyktige med kraft fra nettet i år.

Innen tre år, vil også store solkraftverk som skal levere inn på nettet være konkurransedyktige.

I Spania planlegges det nå 5 gigantiske solkraftverk – basert på det faktum at solkraft nå kan konkurrere uten subsidier. Hver av dem skal levere samme effekt som ett fullskala gasskraftverk.

For den som leter etter investeringsmuligheter – som har lang tidshorisont, representerer investeringer i sol, vindkraft, og annen fornybar energi i Europa en ubegrenset mulighet.

I store deler av Afrika – mangler det elektrisitetsforsyning totalt. Tilgang på elektrisitet er nøkkelen til å løfte folk ut av fattigdom - nøkkelen til utvikling.

I mange land er det dieselgeneratorer som sørger for mesteparten av forsyningen – og kostnaden er mer enn dobbelt så høy som solenergi.

Norge har etablert Energi+, et program skal arbeide både for økt utbygging av fornybar energi i utviklingsland og for at de fattigste får tilgang til fornybar energi.  Dette er et veldig godt initiativ.

Vi bør arbeide for at dette programmet snarest får på plass nye mekanismer som på en ubyråkratisk måte premierer millioner av frittstående solenergianlegg og kilowattimer fornybar energi i de fattigste landene.

Afrika trenger 200 milliarder i året i investeringer i ny kraft. Det meste av dette må komme som private investeringer.

Dette gir enorme investeringsmuligheter – men samtidig er fornybarinvesteringer krevende –

Du trenger en langsiktig kontrakt – og når denne kontrakten må inngås med en svak, ustabil stat – da blir risikoen høy, og da blir også renta høy. Høy rente er lik dyr strøm i solenergi.

Vi trenger altså mekanismer som reduserer risiko - i det som ellers er svært lønnsomme investeringer.

Det var litt om behovene og mulighetene.

Så – hvordan er vi rigget her i Norge for å gripe dette an?

La oss ta en titt på det vi allerede har på plass.

Norfund – er et statlig investeringsfond som bygger og eier blant annet fornybar energi i utviklingsland. Siden oppstarten har Norfunds kraftinvesteringer hatt større avkastning enn oljefondet – 13 prosent, mot oljefondets 5.

De har lykkes – fordi de har vært flinke – og ikke minst fordi de har jobbet sammen med en industriell partner, SNPower – som Norfund eier sammen med Statkraft.

Vi har Energi pluss – som kan blir starten på noe større.

Vi har kompetanse på solenergi - Og selv om det har gått trått, har vi fortsatt REC, Elkem Solar og en stor silisiumindustri i Norge.

Ikke minst har vi Scatec Solar, som er i siget med solkraftutbygging i Sør-Afrika og Namibia.

Vi har Det norske veritas – verdensledende på risikostyring.

Vi har noe som heter GIEK – Et organ som på en måte kausjonerer for norske bedrifter nå de skal ut i verden.

Til sammen har vi her en ganske interessant klynge innen fornybar finans. Og så har vi altså den pengebingen – de 250 milliarder som frigjøres når vi selger oss ut av fossile energiaksjer i oljefondet.

Den kan bli motoren i en helt ny næringsklynge, med verdens råeste kunnskapsmiljø innen fornybar finans.

Vi kan trekke til oss forvaltningsmiljøer fra andre private og offentlige pensjonsfond – som alle nå ser på mulighetene for å gå fra å eie aksjer til å eie infrastruktur -fysiske installasjoner som verden trenger.

Det er derfor vi i dag legger fram ZEROs finansinitiativ.

ZERO foreslår tre grep:

Vi vil etablere TO investeringsfond:

Et investeringsfond NORD,

Og et investeringsfond SØR.

Og så vi vil etablere en ny garantiordning.

Investeringsfond Nord skal investere 100 milliarder som egenkapital i fornybar energi og infrastruktur i OECD land – Dette kan gjøres i løpet av noen få år.

Risikoen er lav – fordi avkastningen garanteres av statlige ordninger.

Vi kan ikke vente oss skyhøy avkastning – men vi kan forvente oss like god avkastning som oljefondet,

- uten risiko for at en vellykket klimautvikling gjør investeringen ulønnsom.

Investeringsfond SØR skal investere 100 mrd i mellominntektsland og lavinntektsland.

Dette vil ta litt lengre tid – fordi investeringer er mer krevende i utviklingsland, fordi markedet er mindre modent.

Det må bygges langsiktig, bygge kompetanse, finne objekter, og gradvis øke porteføljen.  Selskapet må knytte til seg industrielle partnere innen sol og vindkraft, slik suksessoppskriften har vært for Nordfund og SNPower.

Afrika trenger som sagt 200 milliarder i året i investeringer i kraft – og for å lykkes, må det først og fremst privat kapital til.

Derfor bør vi opprette et nytt «GIEK», som har som hovedoppgave å redusere risiko ved kraftinvesteringer i utviklingsland.

En garanti som gir investor trygghet for at egenkapitalen ikke går tapt om staten nasjonaliserer kraftverket, eller går konk. Dette ville redusert avkastningskravet til investorer kraftig, i noen tilfeller fra for eksempel 20 til 10 prosent. I en kapitalintensiv næring som solenergi, betyr halvert avkastningskrav nesten halvert strømpris.

I dag tar GIEK på seg risikoen for at kunden ikke betaler regningen når norske bedrifter eksporter varer.  har fungert godt – Disse garantiene er billige – fordi GIEKs kunnskap om risikobildet i uoversiktlige land er solid, og fordi den risikoen ofte er mindre enn det private investorer og långivere tror. Den norske stat har også politiske og diplomatiske kanaler til våre samarbeidsland, som kan bidra til redusert politisk risiko for de prosjekter vi garanterer for.

En slik garantiordning ville gjort prosjektene mer lønnsomme, og tiltrukket flere aktører, som igjen gir større konkurranse, lavere kostnader, og bedre prosjekter.

Til sammen utgjør dette en pakke som kan bety noe.

At vi kan utvikle verdens råeste næringsklynge innen fornybar finans, er morsomt for oss i Norge – og det vil bli lønnsomt. Men selv om det blir lønnsomt, er det viktigste poenget at vi kan gjøre en forskjell, at vi kan skape en motor for investeringer i fornybar energi!

Konsekvensene hvis vi lykkes er positive – og viktige

Mer fornybar energi.

Økonomisk utvikling.

Og null klimagassutslipp.

Hvorfor skal vi gjøre alt dette?

Fordi ingenting er viktigere. Fordi klima er den største sosiale, teknologiske og økonomiske utfordringen verden står overfor.

Fordi det ikke er for sent.

Fordi vi ser at det nytter, at menneskeheten faktisk har det som skal til.

Fordi vi trenger det politiske lederskapet som ikke venter på en global kvotepris, men som forstår sammenhengen mellom teknologiutvikling, industriell innovasjon og markedsbygging.

Derfor må vi snu utslippskurven i Norge og utvikle nullutslippsløsningene i våre viktigste industrier.

Derfor må vi investere i det vi tror på og satse på fornybar finans.

Fordi det er sånn vi kan gjøre en forskjell!

De neste to dagene skal vi se på teknologi, praktiske løsninger, finansiering og rammevilkår for nullutslippsløsninger i alle sektorer der utslipp finner sted.

Og her i salen sitter dere – dere sitter klare med løsningene!

La oss ikke legge de i skuffen - men ta de i bruk!

Ha en god konferanse!

Klimakommunikasjon

Ed Gillespie
Sigurd Grytten
Per Espen Stoknes
Per Arne Karlsen

Dag 1: Fellesbolk

Kikki Kleiven

Marius Holm (youtube)

Idar Kreutzer

Ragnhild Borchgrevink

Mike Monea

Dag 2:

Bolk 1: 8:45 - 10:05

Hvordan skape klimavinnere i industrien

Ren energi til alle

Nudge, små dytt for store utslipp

Biogass - hva må til for å lykkes

CCS-Pioneers

Hvordan få en kickstart på fjerning av oljefyrer

Bolk 2: 10:20 - 11:45

Fornybar energi endrer verden

Kommunale eksempler til etterfølgelse

Veien til fossilfritt personbilmarked

Oljeeventyret ved vippepunktet

Insight China

Bolk 3: 13:00 - 14:30

Europa legger om, blir Norge med?

Plusshus - en viktig del av klimaløsningen

Skogplanting som klimatiltak - hvor og hvordan?

Varetransport uten utslipp

Grønne investeringer i et krevende marked

Ny start i Doha?

I tiden før klimameldingen ble lagt frem jobbet ZERO og Tekna sammen for opprettelsen av et slikt klimafond og for CO2- kompensasjon for industrien. På dagens sesjon på konferansen var over 80 representanter fra industrien samlet. Budskapet var klart- vi er klare for å gjennomføre klimatiltak!

På Alcoas aluminiumsanlegg på Lista utvikles det nå en banebrytende produksjonsteknologi for aluminium som vil redusere utslippene fra produksjonen betydelig.

- Vi ser på dette som en potensiell gamechanger for hele aluminiumsindustrien. Akkurat nå er vi i den kritiske overgangen fra laboratorium til pilot. Stadiet er kjennetegnet ved store investeringer, høye kostnader og liten eller ingen inntjening. Her trenger vi en støtteordning som kan avlaste vår risiko, sa Harry Salvesen fra Alcoa.

Administrerende direktør i Enova, Nils Kristian Nakstad, viste stort engasjement for klimafondet som de har fått ansvar for. Han var ikke villig til å øke støttesatsen på 50 prosent som flere uttrykte skepsis til om ville være utløsende.

Norcem i Grenland jobber nå med å utvikle et pilotanlegg for CO2- fangst fra sementfabrikken. Sement er en av de største industrielle bidragsyterne til klimaendringene gjennom store utslipp av CO2, og prosjektet til Norcem er derfor en svært viktig del av løsningen.

-Vi er motivert til å teste karbonfangst. Industrien trenger kunnskap om dette og vi ønsker å teste denne teknologien selv og høste erfaringer selv. Vi er glad for klimafondet, men vi er bekymret for at 50 prosent støtte ikke vil være utløsende, sier Liv Bjerge fra Norcem.

Svein Flåtten, næringspolitisk talsperson fra Høyre kommenterte innlegget og poengterte at norsk industri vil ha store muligheter ved et strengere klimaregime.

Både Jens Stoltenberg og Bård Vegar Solhjell mente Norge har mye å bidra med på klima. Stoltenberg fokuserte primært på det vi kan få til i samarbeid med andre gjennom internasjonale avtaler og felles markeder for klimakvoter. Han karakteriserer seg selv som naivt optimistisk, men han ser også mørke skyer: - Selv om klimaendringer er den største og viktigste utfordringen verdenssamfunnet står ovenfor, er tiltak mot klimaendringer mange steder på tilbakegang, slo Statsministeren fast.

Bård Vegar Solhjell på sin side mente vi i Norge må ta inn over oss de konsekvensene klimaendringer har for oss: - Brorparten av våre fossile ressurser må forbli urørt, sa statsråden. Vi vet at vi ikke kan fortsette å gjøre mer av det samme om vi skal nå klimamålene. Skal vi nå togradersmålet må dette også få konsekvenser for norsk oljeutvinning. Fakta må ha makta i klimadebatten.

“Mother Nature does not do bailuts”. Uttalelsen kom under innlegget til David Blood, tidligere CEO i Goldman Sachs. Han burde vite hva han snakker om. Sammen med Al Gore har han stiftet Generation Investment Management. Fondet investerer med lengre tidshorisont, og underlegger seg regler for miljø, klima og sosiale konsekvenser. Hans viktigste budskap til salen var at det er en illusjon at vi ikke har råd til å investere i de gode klimaløsningene. Tvert om mente han at vi ikke har råd til å la være.

Fossilfri fyring i Oslo

Oslo sikret seg annenplassen med sitt prosjekt for å fase ut all oljefyringen i de kommunale byggforetakene Undervisningsbygg, Omsorgsbygg og Boligbygg og erstatte den med en rekke forskjellige miljøvennlige energikilder. Med dette prosjektet har Oslo kommune faset ut all fossil fyring i egne bygg. Dette er et godt forbildeprosjekt med stor overføringsverdi, fastslår juryen.

Gode løsninger for rehabilitering

Rehabilitering av den verneverdige, 98 år gamle Brandengen skole til lavenergistandard ga Drammen kommune tredjeplassen. Det største potensialet for energisparing i byggsektoren finnes i eksisterende bygg, og juryen peker på at Drammen har utviklet gode løsninger som kan brukes av mange andre norske kommuner og byggeiere.

Juryen har bestått av tidligere statsråd Åslaug Haga (juryleder), tidligere statsråd Einar Steensnæs, direktør Ellen Hambro i Klima- og forurensningsdirektoratet, adm direktør Sigrun Vågeng i KS, Kommunesektorens organisasjon og daglig leder Marius holm i miljøstiftelsen Zero.

Søknader fra hele landet

I tillegg til de tre vinnerne var også Eid og Trondheim kommuner nominert til prisen. I alt kom det inn 17 søknader fra hele landet i konkurransen, som i år ble arrangert for annen gang for å skape oppmerksomhet om og inspirere til effektive klimaløsninger i norske kommuner.

Følgende kommuner deltok i årets konkurranse: Arendal, Asker, Bamble, Bergen, Drammen, Eid, Farsund, Mandal, Nord-Aurdal, Nordre Land, Orkdal, Oslo, Skedsmo, Skien og Porsgrunn (felles søknad), Sør-Aurdal, Trondheim og Træna.

Fjorårets vinner ble Os kommune, med bygget Oseana kunst- og kultursenter.

Når Marius Holm går på scenen for første gang som daglig leder av Zero blir han møtt av den største ansamlingen som har vært på konferansen.

Det som gjør oss i Zero spesielt optimistiske er at deltagelsen på konferansens dag to er rekordhøy. Vi tror det betyr at stadig flere er engasjert i de gode nullutslippsløsningene som tar oss til lavutslippssamfunnet.

Det er tett mellom høydepunktene i dag. Marius Holm går på scenen først, og blir fulgt av David Blood, Jens Stoltenberg og Kofi Annan.

Hele dag én overføres via streaming på nettsiden vår, vi legger ut ferske bilder på Shoot-It-Live og oppdaterer flickr siden vår http://www.flickr.com/photos/zero_org/

Følg også konferansens hash-tag #Zero12. Der kan du også stille spørsmål til Hans Rosling og Bård Vegar Solhjell. Hva har du lyst til å spørre Norges miljøvernminster om?

- På Zerokonferansen skal vi introdusere nudging som en del av løsningen på klimautfordringene, og vi håper både næringslivsaktører og politikere vil la seg inspirere av sjefen for den grønne delen av David Camerons verdenskjente nudge-unit, Owain Service, sier leder i GreeNudge, Gunhild Stordalen.

- Han tar turen til Oslo for å fortelle om hvordan de har nudget britene til å velge rett for seg selv og samfunnet, og dermed spart den engelske staten flere milliarder – uten tunge teknologiløft, styrevedtak eller omfattende politisk behandling, forteller hun.

- Ved hjelp av nye metoder håper vi å introdusere atferdsøkonomi som et nytt verktøy for beslutningstakere i klimakampen. Selv om det er avgjørende med langsiktige visjoner og store månelandinger, er det samtidig viktig å se på hva som kan gjøres her og nå; nudging handler om små, enkle og kostnadseffektive tiltak som oppskalert kan bidra til betydelige utslippskutt, mener Stordalen.

I tillegg vil Dr. Pelle Guldborg Hansen ved Roskilde Universitet, som leder Danish Nudge Network, og Thomas Sterner, Visiting Chief Economist ved amerikanske Environmental Defense Fund innlede om samme tema. Stordalen mener temaet er relevant for alle typer beslutningstakere, både innen politikk, stat og kommune og privat næringsliv.

Sammen med Powerhouse er vi med på å rehabilitere et kontorbygg på Kjørbo i Sandvika til plusshus. Les mer om saken her.

Construction began at SaskPower’s Boundary Dam power station site, in Estevan, Saskatchewan, in April 2011, and the team expects to flick the “on” switch in the fall of 2013 for full-scale commercial operation in the first quarter of 2014.

The project will ultimately capture one million tonnes of CO2 a year. The CO2 will be utilized for enhanced oil recovery or stored in a saline reservoir (Aquistore Project) which will be monitored, measured and verified by the Petroleum Technology Research Centre (PTRC).

Incredibly, this project will have gone from concept stage to start-up in just five years. With other CCS projects in Norway and elsewhere still on the starting blocks, there is clearly much to learn from SaskPower’s project, and we hope Monea’s presence at ZERO12 will be an inspiring one.

Canada has recently implemented strict new emissions regulations.  These regulations outline requirements for existing coal-fired facilities to significantly reduce emissions or shutdown.   SaskPower’s Boundary Dam carbon capture project will reduce emissions well below the Canadian regulation.    Success is critical for SaskPower’s long term vision for its existing coal-fired infrastructure to remain viable as part of its diversified generation and to secure social sustainability.

The story behind SaskPower’s initiative is one of personal engagement and the will to get things moving. Leaders of innovation must also be risk takers, and as Monea says: “even if all the pieces seem to be in place, one must be willing to take that leap of faith”.

As Monea and his team are keenly aware, the success of such an ambitious project is about more than getting the technology right – it must also nail the economics, and clear regulatory hurdles untested by this new technology.  Stakeholder engagement – the winning of hearts and minds – is also crucial.

SaskPower has combined the need to breathe new life into Boundary Dam’s aging Unit #3 with the continued use of coal resources into the future, while still meeting the challenges posed by climate change. “The benefits of CCS to global power producers - and the planet - will be substantial”, Mike Monea says.

Monea who joined SaskPower in 2008, and was appointed President of CCS Initiatives in 2011, is already looking ahead to using the knowledge and experience gained from SaskPower’s first CCS venture on the company’s next CCS project, and is also keen that others reap the rewards of their hard work.

In 2013 SaskPower, will launch its CCS knowledge consortium which will share their experience of planning, building and operating the Boundary Dam Carbon Capture and Storage Demonstration Project and other SaskPower related CCS initiatives. The potential list of organizations participating in the Consortium will likely be vast as they invite stakeholders from around the globe to take part.

ZERO will be working alongside this consortium to disseminate information about SaskPower’s CCS project far and wide, and explore its significance to the politics and technical aspects of CCS, among other matters, while encouraging other CCS players to make full use of the Boundary Dam Carbon Capture Storage and Demonstration Project’s hard-won knowledge.

Prior to joining SaskPower, Mike Monea was senior vice-president of Canada Capital Energy Corporation. He served as executive director of the Petroleum Technology Research Centre (PTRC) at the University of Regina and is currently chairman of the PTRC’s board. He has held a number of executive and technical positions with various other corporations, including the oil and gas sector.

For more information: