Einar Håndlykkens tale på Zerokonferansen 2011

Det har aldri blitt solgt kunst for mer penger i noen annen periode i historien enn i det første halvåret av 2008. Men hva skjedde med den globale kunsthandelen i andre halvdel av 2008?

Lehman Brothers erklærte seg konkurs i september 2008. Det var da det for alvor begynte å gå opp for folk at noe var galt med finansmarkedet i USA.

Samme dag som Lehman Brothers kollapset, 15. september 2008, solgte Damien Hirst kunstverk for over 1,1 milliarder kroner på en enkelt auksjon. En måned senere var alt snudd opp ned, og auksjonene i oktober og november var en katastrofe. I løpet av et halvt år raste markedet for moderne kunst med 75 prosent. Ikke helt ulikt det som skjedde i aksjemarkedet i samme periode. Her er det ikke så vanskelig å se en sammenheng.

En interessant ting er at de store sentrumene for handel i moderne kunst de siste tiårene har ligget i New York og London. Det samme gjør sentrumene for finanshandel.

Så hva har kunstmarkedet med klimatiltak og gjøre? For å svare på det må jeg ta et lite steg bort fra kunstverdenen.

Om noen få dager starter klimatoppmøtet i Sør-Afrika, COP 17. Dessverre tyder mye på at det ikke kommer til å komme noen ny bindende klimaavtale ut av denne forhandlingsrunden, heller.

Og det er det flere grunner til. På det siste forhandlingsmøtet i forkant av toppmøtet i Sør Afrika satte generalsekretæren i Klimakonvensjonen Christiana Figueres ord på en av utfordringene.

Hun sa: “Når vi snakker med de rike landene i verden om å bidra til å få til en internasjonal avtale, så er svaret vi får; at nå er vi midt i en finanskrise, at vi innser at vi har forpliktet oss på lang sikt, og vi sier ikke at vi fraskriver oss dette ansvaret, men det passer bare ikke akkurat nå.”

Denne holdningen finnes også andre steder. For det er en oppfatning blant mange at klimainnsats er noe man gjør i overskuddsår, at vi satser på grønn teknologi i de gode tidene, men at det er noe som krever et offer og derfor settes på vent i de dårlige tidene.

Så nå er det på tide at vi begynner å snakke om hvordan vi skal forholde oss til klimakrisen i finanskrisens tid. Og først og fremst mener jeg at vi må ta et grunnleggende oppgjør med ideen om at når USA og Europa stopper opp, så stopper verden opp. For det er en tankegang som er grunnleggende gal. Og ikke bare er den gal, men det er en tankegang som står i veien for vår evne til å se mulighetene som ligger foran oss i tiårene som kommer. En tankegang som ikke bare er skadelig for klimaet, men også i aller høyeste grad for økonomien vår.

Vanlige forutinntatte holdninger, er at når det rike Vesten ikke satser på klimatiltak, så tar klimainnsatsen pause, og ingenting skjer noe annet sted heller. Og at når finansmarkedene i Vesten kollapser, så må det følge en kollaps i markedet for klimateknologi og fornybar energi. Akkurat som vi forventer at når finansmarkedene i New York og London kollapser, da kollapser også markedet for kunst.

Alt dette er galt.

Her ser vi grafen igjen fra i stad, og da så vi hvordan kunstmarkedet kollapset høsten 2008, sammen med finansmarkedene. Men mens finanskrisen i aller høyeste grad fremdeles pågår, så kom kunstmarkedet tilbake. Bare i løpet av to år, kom dette markedet på beina igjen og i år ligger det an til å være tilbake på samme nivå som det var før fallet i 2008.

Så hva var det som skjedde?

Dette er en oversikt over million-dollar-auksjoner i verden i 2005, det vil si den øverste enden av kunstmarkedet – hvor kunstnere som Damien Hirst blir solgt. I 2005 foregikk mer enn ni av ti av disse auksjonene i Storbritannia og USA, for det meste i de etablerte auksjonshusene i London og New York. Bare tre prosent fant sted i de nye kunstmarkedene utenfor Vesten - i Hong Kong og Beijing.

Fem år senere, i 2010, skjer mer enn hver tredje million-dollar-auksjon i Kina. Der de gamle markedene sviktet, har et nytt marked dukket opp, bare på noen får år.

For noen uker siden kom nyheten om at REC legger ned tre av sine fabrikker i Norge. Inntjeningen for den norske solcelleprodusenten har sviktet, og aktiviteten må reduseres. 700 arbeidsplasser går tapt, mange på mitt hjemsted i Grenland. Historien om hvorfor det skjedde er en historie med to sider. Konsernsjefen i REC, Ole Enger, er her i dag, og skal snakke mer om det seinere.

Men jeg vil altså skissere opp de to sidene av denne historien, fordi det ikke bare er historien om REC, men det er en historie som er virkeligheten for andre solcelleprodusenter og for andre selskaper i andre fornybarbransjer, ja for all klimateknologi, egentlig.

Den ene siden, den ene forklaringen, er finanskrisen. Jens Stoltenberg snakket om REC som det første norske offeret for krisen i Europa. Og det er riktig at det er en del av forklaringen. Markedene for å investere i den typen solceller som REC produserer har falt som følge av at det investeres mindre i nye, store solcelleanlegg i Europa nå, fordi det er lavere investeringsvilje i markedet og fordi bankene er mindre villig til å finansiere slike investeringer nå.

På den andre siden, det som faktisk har skjedd på verdensbasis – og som er det paradoksale, er at det produseres flere og billigere solcellepaneler enn noen gang! Og denne kraftige økningen i konkurransen, er den andre sida er den andre delen av det som har skapt problemer for REC.

Dette er utviklingen i investeringer i fornybar energi. Tallene vi ser her er formidable. Dette er akkurat den veksten vi som brenner for en renere energiproduksjon alltid har drømt om. Denne veksten har fortsatt etter at finanskrisen satte inn i 2008, ja den har jo faktisk skutt ytterligere fart etter 2008!

Faktum er at fornybar energi har vokst fra å være nisjemarked til å bli stor industri, og det har skjedd så fort at mange ikke har fått det med seg.

På mange måter er det bra, men samtidig så er det jo litt synd, for denne veksten skjer ikke her i Norge.

Men de som har gjort et virkelig innhogg i dette markedet, og som opplever den store veksten, det er Kina. I 2005 hadde Kina under ti prosent av solindustrien – i dag er dette tallet over 60. Kina var sent ute med den industrielle revolusjon. De var for sent ute til IT-revolusjonen. Men de vil være med på fornybarrevolusjonen.

Så hvis vi sitter her i Norge og tenker at klimasatsing det er bare kostnader, det er for dyrt. Eller hvis vi i Europa nå setter oss på gjerdet og venter på at finanskrisen her Europa skal blåse over før vi satser, så blir vi grundig forbigått.

Vi må justere vårt bilde av Kina. Vi må justere det bildet som ofte males i norsk politikk av at Kina bare er en tikkende klimabombe som sluker stadig mer kull og spyr ut mer og mer CO2. Det er bildet av Kina som brukes for å forsvare å ikke gjøre kutt i utslippene i Norge, fordi utslippene i Kina er så store at det ikke hjelper uansett.

Det bildet er unyansert. Riktignok vokser utslippene i Kina bekymringsverdig mye, og Kina bygger nye kullkraftverk og øker utslippene sine. Men samtidig er det ingen land i verden som bygger ut mer fornybar energi enn Kina. Kina har satt ambisiøse mål for å redusere karbonintensiteten i økonomien sin, og de gjennomfører også målene sine, noen ganger med voldsomme virkemidler.

Men Kina er heller ikke noen umulig konkurrent, Kina har også sine utfordringer, som mangel på høyt kvalifisert arbeidskraft og økende energipriser. Samtidig har Kina stor tilgang på billig arbeidskraft, de har store statlige subsidier, og en del virkemidler som vi verken kan – eller vil – matche.

Men det fremste fortrinnet til Kina er ikke billig arbeidskraft eller store statssubsidier. Deres fremste fortrinn er at de faktisk tar fornybar energi og klimateknologi på alvor, og at de har bestemt seg for å tjene penger på det.

Vi må komme vekk fra tanken om at klimasatsing er noe vi bare gjør fordi Blekkulf sier det, noe vi gjør bare for å være greie. Og over til det faktum at fornybar energi er akkurat nå verdens raskest voksende næring.

Og da må vi også tåle at dette er et marked med knallhard konkurranse, og der må vi tørre å satse, for hard konkurranse er jo som i alt annet næringsliv beviset på at dette er en bransje i stor vekst. Alternativet er å bli stående utenfor, og dermed gå glipp av premien i enden av dette regnestykket, det er jo mye verre.  Dette markedet er en mulighet vi ikke har lyst eller råd til å gå glipp av:

Jo før investorer, gründere og politikere ser de store næringsmulighetene som ligger i klimaløsninger, jo større sjanse har vi for å oppnå økonomisk gevinst og samtidig bidra til å løse klimakrisa.

Og vi i miljøbevegelsen må i mye større grad begynne å koble miljøvern med næringsliv og industriutvikling. Vi gjør dette i ZERO, og det er et bevisst valg vi har tatt. Vi mener at det ikke går an å drive effektiv miljøpolitikk uten å tenke industriutvikling.

Anthony Giddens bruker begrepet konvergens i klimapolitikken. Kort sagt handler det om at skal vi få noe til å skje med klimainnsatsen vår – skal vi få gjennomført de tiltaka som virkelig monner – så må vi finne tiltak som også er bra for samfunnet og økonomien på andre måter enn bare at det er bra for klimaet.

Jeg vil at når dere går fra denne konferansen så skal dere ikke tenke: Hva kommer klimautfordringen til å koste meg, eller min bedrift, eller min kommune? Eller hva må jeg ofre? Eller hva må Norge ofre?

Jeg vil at dere skal tenke: Hvordan kan vi tjene noe på dette, hvordan kan vi tjene på å være med på å løse klimakrisa? For vi skal løse klimakrisa, så ”what’s in it for me?”

Vi har et godt eksempel på denne tenkningen som blir presentert her på konferansen, litt senere i dag. Dere som var her i fjor husker at det da ble satt i gang et initiativ, av Hydro og ZERO, og som Entra Eiendom, Skanska og Snøhetta etter hvert også er blitt med på. Det initiativet var å bygge Norges første næringsbygg som produserer mer energi enn det bruker. Hvor langt vi har kommet skal vi få se senere i dag.

Disse næringslivsaktørene ble med på dette prosjektet fordi de er opptatt av å løse klimautfordringen.

Men de ble også med fordi Hydro er opptatt av å utvikle aluminiumen som de produserer som et byggemateriale. Og Entra og Skanska ble med fordi de ser at de som skal hevde seg i eiendomsbransjen i fremtiden må ha kompetanse på det å bygge og eie effektive, energiproduserende hus. Og Snøhetta ble med fordi det er en stor framtid for arkitektfirmaer som kan tegne bygg som kombinerer energiproduksjon og energieffektivitet med funksjonalitet.

Og det Powerhouse-alliansen har skjønt er at det ikke nødvendigvis ligger umiddelbare økonomiske gevinster i det første energipositive bygget som blir bygget i Norge. Men alliansen har motet og kondisjonen til å satse på en langsiktig investering i et marked som per dags dato bare vokser, og som vil fortsette å vokse inn i de neste tiårene, med et grenseløst potensial.

Tenk om Norge som land kunne tenkt på samme måten som Powerhouse! Tenk om regjeringen hadde tatt det valget at den sa, nå slutter vi å diskutere hvor mye av kuttene vi kan ta i utlandet. Nå slutter vi å finregne på kvotepriser opp mot tiltakskostnader. Nå snur vi om på det og sier: Vi skal være best på klimateknologi, vi skal være best på CO2-fangst og utslippsfri fossil energi, vi skal være best på grønn industri, vi skal være best på grønne drivstoff, og det er det vi skal leve av i Norge fremover.

Politikerne våre og interesseorganisasjonene må bort fra tanken om at det å ta mest mulig av kuttene ute, er god industripolitikk. Tvert i mot, det er gammeldags industripolitikk.

I Norge har vi en masse bedrifter som sitter på teknologier og løsninger på klimaproblemet. Og ennå flere som kunne utviklet slike løsninger. Er det god industripolitikk for alle disse, at vi i Norge gjennomfører klimatiltakene i utlandet?

I USA er den politiske debatten om klimatiltak snudd opp ned i forhold til her i Norge. Store deler av det republikanske partiet er helt imot alt som smaker av en politikk hvor man gjør klimatiltak i andre land. Hvorfor? Fordi det betyr å subsidiere andre lands industri!

Klimatiltak i andre land innebærer jo faktisk at vi putter penger inn i bedrifter i andre land, som igjen betyr at disse bedriftene og landene får mer effektive fabrikker, bedre teknologi og så videre. Hvorfor skal amerikanske penger gå til å gjøre kinesiske og mexicanske selskaper mer konkurransedyktige? Sånn tenker mange av republikanerne i USA.

Mange av de som hevder å være norsk industris beste venner, er samtidig de som er mest for å gjøre klimatiltakene i utlandet istedenfor i Norge. Men å gjennomføre klimatiltakene i utlandet betyr i realiteten at vi subsidierer norsk industri sine konkurrenter i utlandet, med norske penger!

I Norge har det å være tydelig tilhenger av å ta store kutt innenlands, vært forbeholdt miljøbevegelsen og de små miljøpartiene. Men det er jo helt ulogisk.

For hva hvis vi tar de store kuttene innenlands, hva innebærer det? Jo, det innebærer en mulighet til å subsidiere egen industri, dersom vi vil det. Og uansett subsidier eller ikke, kutt innenlands innebærer det at vi skaper nye hjemmemarkeder! Et marked hvor første generasjon av produkter kan testes ut, et marked hvor du får skaffet deg erfaringer som du kan slå i bordet med. Og hvis vi skaper disse markedene på områder hvor resten av verden ennå ikke er skikkelig i gang, får norske selskaper arbeidsro til å bygge seg opp før de sterke internasjonale selskapene kommer.

For hvis vi bestemmer oss for at alle nye olje- og gassfelt skal ha utslippsfri kraft fra land, hva gjør vi da? Jo, vi skaper et hjemmemarked for ABB og Nexans som gjør at de har mye bedre muligheter for å vinne oppdragene når brasilianerne vil elektrifisere sine felt, eller i Midt-Østen, hvor de faktiske vurderer elektrifisering flere steder nå.

Og hvis vi sier at lastebiler og busser som går på bioetanol, biodiesel eller biogass skal få avgiftslettelser eller andre fordeler, da skaper vi et hjemmemarked for Borregård, som allerede produserer 2. generasjons bioetanol på sitt bioraffineri i Sarpsborg. Og vi skaper et marked for biogass, sånn at norske bønder kan tjene penger på å samle inn og selge biogass fra husdyrgjødsla.

Hvis vi sier at vi skal fange utslippene fra de største punktutslippene på land i de 3-4 områdene med en viss tetthet av store utslippskilder. I Grenland, på Kårstø, på Mongstad, og kanskje Tjeldbergodden. Hva gjør vi da? Jo, vi skaper et hjemmemarked for Aker Clean Carbon og deres teknologi for CO2-fangst.

Og sånn kunne jeg fortsatt innen, hydrogen, elbil, ferger, shipping, vindkraft, vannkraft, skogbruk og så videre.

Dette er jo selvfølgelig god klimapolitikk. Men det er jo også fantastisk god industripolitikk. Når vi gjør om samfunnet vårt til et lavutslipps-, og etter hvert nullutslippssamfunn, så tvinger vi oss selv til å utvikle løsningene - produktene - som for eksempel trengs for å drifte fergene våre som batteriferger uten utslipp. Når resten av verden etter hvert kommer etter og vil ha utslippsfrie ferger – for det kommer de helt sikkert til å ville – så vil de komme til Norge for å lære, og til Norge for å kjøpe komponentene de trenger til disse fergene.

Og verden kommer til å ønske disse nullutslippsløsningene! EU har satt som mål å kutte sine utslipp med 80-90 prosent i 2050. Tyskland har allerede satt som mål at de skal være et helt fornybart land i 2050.

I klimaforliket ble alle partiene på Stortinget – minus FrP – enige om at vi skal kutte 15-17 millioner tonn utslipp før 2020. I tillegg sa Klimaforliket at vi skal kutte 2/3 av dette i Norge.

Den siste tida har vi sett flere ta til orde for at man bør gå bort fra målsetningen om å gjøre 2/3-deler hjemme. Det er to store minuser ved dette. Det er dårlig klimapolitikk, og det er svært dårlig industripolitikk.

For hvis vi er først i løypa på veien til lavutslippssamfunnet, så er det vi egentlig gjør å gi norsk industri et forsprang på resten av verden. Da gir vi norsk industri mulighet til å utvikle produkter og løsninger først. Og da, når resten av verden kommer etter og vil lage sine samfunn om til lavutslippssamfunn, er vi allerede i gang, da har vi ferdige produkter å tilby.

Spørsmålet er altså om vi skal komme diltende etter og kjøpe teknologi utviklet av andre, eller om vi skal gå foran, og isteden tjene penger på fordelen vi skaffer oss ved å være først! Vi har aldri hatt en bedre mulighet til å ta det steget, og komme i posisjon, enn det Norge har i dag.

Sånn som danskene gjorde når de bygde opp vindkraftindustrien sin. Nå er den danske produksjonen av vindturbiner en industri som eksporterer for mange titalls milliarder hvert år.

Hvordan skaffet danskene seg denne industrien? Som følge av at de subsidierte vindkraften før alle andre! Og fordi de på den måten klarte å bygge opp et hjemmemarked for en klimaløsning som resten av verden nå tar etter. Subsidiene i oppbygningsfasen har denne industrien allerede betalt tilbake mange ganger gjennom de skattene de nå tilfører den danske staten.

Samtidig må vi kunne innrømme at det går an å føre en klimapolitikk som er dårlig for industrien, og som vil føre til utflytting eller nedleggelser. Og at en del av forslagene fra miljøbevegelsen opp gjennom åra og faktisk noe av det som er foreslått i Klimakur-rapporten, vil skape en del tapere i næringslivet, særlig i fastlandsindustrien.

Men det går også an å velge å føre klimapolitikken på en måte som ikke fører til nedlegging og utflytting. Ta vårt forslag i ZERO om klimafond, for eksempel.

Det er et forslag som går ut på at det opprettes et stort fond hvor fastlandsindustrien og oljenæringa kan søke om støtte til å gjennomføre store klimatiltak.

Finansieringa til dette fondet kommer i vårt forslag ved at CO2-avgiften for olje- og gassindustrien dobles, sånn at den kommer tilbake på det nivået den var i 1998. Siden vi risikerer at de flytter ut ved økte avgifter, slipper fastlandsindustrien å betale inn til fondet, men de kan likevel få støtte til tiltak.

Dersom fondet gjøres stort nok, kan det gi svært store kutt i de norske klimautslippene. Og ved å ta hensyn til at ulike bransjer er i helt forskjellige situasjoner, unngår vi store negative konsekvenser for næringslivet.

Vi vet at regjeringen diskuterer dette og lignende forslag, og vi tror og håper at dette blir en viktig del av innholdet i den varslede klimameldingen som regjeringen akkurat nå jobber med.

Jeg har snakka mye om næringspolitikk i dag. Jeg har snakka om industri, og jeg har snakka mye om hvordan vi kan tjene penger. Jeg har snakka en god del om Kina, og jeg har til og med snakka om kunst.

Men hvis det skulle være noe tvil: For meg er klimatrusselen førsteprioritet, det er det jeg brenner for. Og det er derfor vi er her.

Det internasjonale energibyrået, IEA, kom nettopp med sin årlige rapport. De sier at utslippene av klimagasser aldri har vokst raskere enn de gjorde det siste året, og de vokser i Norge også. Til tross for finanskrise, til tross for gjeldskrise, så vokser de globale utslippene raskere enn noen gang. IEA sier også at om det ikke kommer nye klimatiltak nå, så kommer temperaturen til å stige med 3,5 til 6 grader i løpet av dette hundreåret.

La meg bare være helt klar på en ting: Det er ingenting som er viktigere enn å hindre at vi får en sånn temperaturstigning. Det vil gi katastrofale konsekvenser for mennesker og natur.

Dette er mye viktigere enn finanskrisa. Og det er viktigere enn norsk økonomi og norske arbeidsplasser.

Men poenget mitt er at klima og økonomi ikke behøver å være noen motsetning! Vi trenger ikke å ofre økonomien vår, arbeidsplassene våre, industrien vår for å redde klimaet. Den beste måten å redde klimaet på kan være å bygge ut industrien, hvis vi bygger den ut innen klimateknologi og fornybar energi.

Å satse på klimatiltak – på den rette måten – vil styrke økonomien vår. Skaffe nye arbeidsplasser, ny industri. Men fører vi en gammeldags klimapolitikk, hvor klimatiltak bare ses på som kostnader, risikerer næringslivet vårt å havne i bakleksa.

Poenget er å forene hensynet til klimaet og hensynet til næringslivet og arbeidsplasser. Det som er moralsk riktig og det som er bra for pengene må dra i samme retning!

Og når jeg ser utover dere som sitter her i salen, en god miks av representanter for børs og katedral, så føler jeg at vi bare ved å samle dere på denne konferansen, allerede har kommet et godt stykke på vei.

Så velkommen til Zerokonferansen 2011!

Velkommen til Norges viktigste arena for å løse klimakrisa!

Velkommen på vinnerlaget!